Døden nær med hundespann

Hei!

Mitt navn er Nikolai og jeg har sammen med Eirik startet nettbutikken jeeN.no

Jeg møtte Eirik for første gang sommeren 2016 da han begynte i samme firma som meg. Siden den gang har vi både jobbet sammen og dratt på en del turer sammen.

Før jeg begynner på selve turen, er det en del forutsetninger jeg bør fortelle om. Eirik har gått Norge på langs eller tvers og har plakater av Lars Monsen på kjøkkenet. Jeg har vært deltaker på noen hytte turer med innlagt vann, og telt er det siste jeg gidder å sette opp når jeg er sliten, kald og sulten. Jeg er en sånn person som ikke lar meg begeistre så veldig ute i naturen. Jeg kan selvfølgelig synes at naturen er fin og at det er godt å lufte tankene sine litt, men jeg er ikke den mest entusiastiske personen av oss to. Eirik derimot, er superentusiastisk og drar frem det ene super utstyret etter det andre. En gang fortalte han meg at han hadde kjøpt et liggeunderlag til 2000,-!!!!! Og en sovepose som tålte -25 grader. At liggeunderlaget hans er mer verdt en dobbeltsengen min og at soveposer har forskjellige nivåer når det kommer til å tåle kulde, var ikke den beste infoen å få mens vi pakket oss inn i teltet på Hardangervidda vinterstid. Det eneste jeg hadde var en sovepose som jeg fikk til konfirmasjonen, og som ikke hadde vært lufta ut av siden den ble brukt i kongeparken som russ i 1998. Men det var en helt annen tur.

På jobb er vi ganske like, på tur er vi rake motsetningen.

Dette er historien om en av våre turer. Vi befinner oss i slutten av januar 2019. Eirik har invitert meg med på hundeslede tur. Han har selvfølgelig holdt på med dette en stund og deltatt i flere løp, mens jeg er helt fersk. Har aldri gjort det før, har ingen formeninger om hvordan det blir, forventer ingenting. Jeg får flere tilbakemeldinger fra familie og venner at jeg er så heldig som får lov til å oppleve dette. Jeg deler ikke samme entusiasme. Spesielt ikke fordi jeg har tatt opp forbrukslån for å kjøpe meg sekk, sovepose, liggeunderlag og hjelm.

Turen starter en fredags ettermiddag etter jobb. Vi har hatt møte hele dagen denne fredagen, og på dette møtet blir jeg stilt veldig mange spørsmål knyttet til hvorfor jeg har med hjelm på hundesledetur. Ja faktisk så mange lattermilde og hånlige spørsmål at jeg til slutt velger å la hjelmen ligge igjen hjemme.

Det er vinter, det er kaldt og mørkt. Vi er på vei langt inn i skogen med bilen til Eirk, som for øvrig er en sånn Pajero med skorsteinspipe på taket. Hvis det var noen dyr igjen i den skogen etter å ha pløyet igjennom med lokomotivet til

Eirik, så blir jeg forundret. I enden av skogsveien ligger det et hus. I dette huset skal vi hente noen hunder som Eirik har fått låne. Eirik tenkte nemlig at 4 hunder var for lite, så han doblet antallet og nå skal vi kjøre med et såkalt 8 spann.

Jeg opplever hundene som litt overivrig. Jeg skjønner fort at dette ikke er slike hunder man putter i veska si, eller en sånn bedagelig selkapshund som liker seg best foran peisen på vinteren. Neida, dette er hunder som ligner mer på ulver som har fått i seg anabole steorider og jeg er sikker på at hadde de brukt all sin energi på å ta livet av meg, så hadde de klart det. Disse hundene er alt annet enn bedagelige selskapshunder. Disse hundene er bygget for å dra noe etter seg med høy intensitet og fart. 

Vennen til Eirik som skal låne oss hundene sine, er en koselig dame fra Finland som oser av kunnskap og kompetanse når det kommer til hunder og hundekjøring. Hun forklarer oppførselen til hundene på et litt gebrokkent norsk at det er en stund siden de har vært på tur og at det er derfor de er litt høyrøstet. 

Det er mørkt, det er kaldt og ingen hører hva vi sier til hverandre på grunn av de rabiate bikkjene. Jeg er allerede utslitt når Eirik forteller meg at han har glemt hodelykten sin. Jeg sier at han kan låne min som jeg har kjøp på tilbud på XXL. Jeg blir jo litt stolt over at jeg skal være den som redder turen, samtidig litt urolig når jeg reflekterer over hvordan det er mulig å glemme en så viktig ting på hundekjøring i mørket.

Jeg legger meg ned i kjelken mens Eirik fester bikkjene. Jeg blir jo litt imponert når jeg ser hvordan han håndterer dem. Prater med dem. Er tydelig med dem og når hans finske venninne spør undrende «Skal du ikke rette opp kjelken før du drar?» svarer han bare. «Nei det skal gå fint». Wow tenker jeg. Damen som oser av kompetanse og kunnskap prøver å gi Eirik et råd som han bare galant sier nei takk til. Jeg kjenner meg veldig trygg, når jeg vet at han som er ansvarlig for meg på denne turen viser en sånn styrke at han ikke trenger noen råd, dette kan han og det er tydelig. Jeg kjenner jeg faktisk begynner å glede meg litt…..

Det er mørkt og kaldt og vi begynner å bli klare til takeoff. Vi står med 8 rabiate hunder som er helt ville i blikket og steinklare til å trekke oss på tur inn i

skogen. Kjelken står litt skjevt i forhold til hundene og turen starter med en liten sving over en bro. Det er et snødekt landskap og snøen som tidligere på dagen sikkert var kram og fin, har nå blitt litt hard og isete.

Vi er klare og før vi setter av gårde, viser Eirik meg et rødt anker som står festet i snøen. Jeg spør undrende hva vi skal med det og han svarer at det er for at ikke hundene skal dra oss av gårde. En type nødbrems der altså. Han forklarer at når vi nå tar av, kommer han til å dra opp dette ankeret og legge det i fanget mitt. Dette var helt nytt for meg. Her satt jeg med andre grads forbrenning i fingrene før turen har startet og får beskjed om ta imot et frossent anker. Altså ankeret var av jern og veide sikkert 5 -7 kilo. Jeg sa ingenting bare forberedte meg mentalt på alt som skulle skje.

Eirik drar opp ankeret og slenger det i fanget mitt. Sleden bokstavelig talt tar av fra plassen det stod på og raser inn i første sving. Svingen viser seg å være litt krapp, så sleden jeg sitter i hvelver på siden i veldig høy hastighet. Ankeret som jeg akkurat hadde fått slengt i fanget setter seg fast med en krok i armhulen min og en krok i isen. I den andre enden er det 8 rabiate hunder med fråden stående ut av kjeften, som om de ledet finnmarksløpet med 100 meter igjen til mål. Som sagt var snøen blitt til is og jeg ligger fastlåst nede i kjelken mens jeg blir dratt bortover. Den ene siden av trynet mitt dras altså bortover isen, mens jeg hører dødsangsten i stemmen til Eirik som sier staaaaaaaans, staaaaaans…..  

Det tok 3 uker før jeg kunne bruke deodorant i den venstre armhulen igjen, men ellers var dette en innholdsrik og spennende 1. dag med Eirik og hundene hans (+4 ekstra han hadde lånt, sikker for ekstra fart) på tur.

Nikolai