Hvem er vi?

Nikolai og Eirik, to gode venner som brenner for friluftsliv, elektroniske duppedingser, sport & fritidsprodukter og klokkebokser. Jaja, klokkeboksene er det kanskje Nikolai som brenner mest for, men de er faktisk så stilige at selv Eirik som ikke samler på klokker, ønsker seg en klokkeboks med plass til 12 klokker. Forstå det den som kan..

Vi skal ha vår egen blogg, og der vil det komme en utfyllende biografi om hvem vi egentlig er. Nikolai har en saftig historie å by på om Eirik og visa versa. Vi tenker ikke å legge så mye i mellom egentlig, for vi ønsker at dere skal bli kjent med oss på godt og..eh..ja..det er jo stort sett bare godt. Det skal allikevel sies at noen kunstneriske friheter for å krydre historien vil vi nok ta.

Nikolai

Er den av oss som liker komfort. Han blir bekymret når det ikke er innlagt strøm og vann, og det naturlige fettlaget som du får på kroppen etter dagesvis uten en dusj er hans verste fiende. At det beskytter når man er på tur er på ingen måte et godt argument. Eirik må derfor finne frem tips & triks som øker komforten når vi er på tur sammen.

Kort sagt, Nikolai er den som sjekker inn på spahotell, mens jeg slår opp telt utenfor.

Hardangervidda vinteren 2018

En gang i 2018 bestemte vi oss for å ta en tur på Hardangervidda vinterstid, sove i telt, gå på ski og nyte livet. Det skal sies at Nikolai var blitt far 2 måneder tidligere og med en unge som hverken sov, spiste og bare dreit, så var han sliten allerede før turen startet.

Vi tok toget fra Haugastøl til Finse, før vi satt i marsj innover vidda i retning Krækja. Unge Amundsen hadde vært på XXL og kjøpt det de anbefalte av turutstyr og brukt en halv formue  pluss et forbrukslån på to nye soveposer(!), en som gikk til -20 og en som gikk til -15 grader celsius (vi lar bare det kjøpet ligge tenker jeg)..

Han dro med seg den heftigste soveposen og fikk låne liggeunderlag av meg. Jeg tenker som så at alt ligger tilrette for en fin tur med det utstyret. Vi spendte på oss skiene og trasket et par kilometer fra Finse før vi fant en fin plass å slå leir. Teltet ble satt opp, og for å få med Nikolai på flere vinterturer hadde jeg allerede forberedt meg på å servere han skikkelig gourmetmat og bruke all verdens triks for å lage så mye komfort som mulig.

Finnbiff med potetmos, tyttebærsyltetøy og en rømmeklatt sto på menyen, og jeg kokkelerte etter alle kunstens regler på den stakkars primusen. “Kongen” sjøl var svært fornøyd, og konstaterte at maten falt i smak. Alle vet, at etter et slikt herrens måltid blir man alltid litt slapp og trett, og det slo ikke feil denne gangen heller. Jeg kokte noen liter vann og lagde to varmeflasker til han, en til beina og en til magen.

Den nybakte pappaen sloknet som et lys, langt inne på Hardangervidda, første gang i telt på vinterstid, i 13 timer. 13 lange timer var han ute, helt borte, totalt utslått, ikke til å få liv i, halvveis gapende med en merkelig lyd fra langt bak i halsen. Blåøyd som jeg av og til kan være tenkte jeg at han bare skulle ta seg en middagslur, men han var virkelig sliten. Når han da våknet neste morgen, for et smil og for en mestringsfølelse for stakkars Amundsen. Priceless!

Han snakker enda om den turen, med nostalgi i stemmen og tåre i øyekroken. Det er sant som de sier, gode opplevelser setter spor. Det har blitt mange turer etterpå, og forventninger fra Amundsen om at maten skal nå gastronomiske høyder har allerede ført til hjemmelaget pizza på bål, men den historien får dere høre en annen gang.

Eirik